Kommentar – Evaluering av den norske EM-innsatsen

Kravene:

Norge hadde en rekordstor tropp og de uinnvidde mente at kravene måtte ha vært alt for lette, faktisk har de internasjonale kravene vært hardere enn tidligere. Endringen er at Norge nå lagde egne b-krav som noen utøvere kom med på. Sett i ettertid var kanskje ikke dette det aller lureste, flere av utøverne klarte ikke å prestere opp mot sitt beste.

Det var også et par norske utøvere som kom med på a-krav fra ifjor, krav som de har vært et stykke unna iår. Når det i uttakskriteriene står at en må bekrefte form kan dette virke litt rart. Samtidig er det ikke lett for forbundet å bedømme hvem som er i form og ikke, dette er i stor grad et utøveransvar og det er langt fra alle som er like ærlig som Sindre Buraas og sier at han ikke vil være med grunnet at formen er for dårlig.

Når utøvere er kvalifisert skal de bli sendt, der fører forbundet en riktig policy etter min mening. Med mindre man vet utøveren ikke vil hevde seg opp mot sitt beste. Om utøveren sitt beste fører til at han/hun blir tredje sist bør utøveren fortsatt få dra, så lenge en har tatt kravet. Det å komme seg til mesterskap er en enorm gulrot og motivasjonskilde. Men når en først er kommet til mesterskapet bør en dra dit for å prestere, i tillegg til å lære. 

Flere av de norske sofaekspertene har tatt til orde for at mange norske utøvere burde holde seg hjemme. Lurer på om det samme blir sagt hvis det norske fotballandslaget av en eller annen syk grunn kvalifiserer seg til et internasjonalt mesterskap. For vi vet jo at de ikke har sjanse på en kvart-/semifinaleplass i EM. De bør vel da ikke stille? Selvfølgelig bør de det og selvfølgelig gjør de det. Hadde bare utøvere som visste de ble topp-10 vært med i et mesterskap hadde det blitt triste saker å se på øvelsene.

Prestasjonene:

Som nevnt ovenfor, når man først er kommet seg til et mesterskap skal en prestere. På en tropp på 38 utøvere (som det ble etter at Sindre Buraas og Øystein Sylta meldte avbud) skal det være håp om at noen overrasker. Dessverre så vi ikke all verden til dette og vi kan vel egentlig si at Trine Mjåland var den eneste som overrasket.

Forutenom den norske rekorden på 4x100m, som skal ha mye skryt, det er ikke bare å perse i kortstafetten med bare en vekslingstrening, ble det ikke satt en eneste pers. Totalt satt norske utøvere fem årsbeste, to av disse i øvelser i mangekamp. Her er det ingen tvil om at dette er for dårlig. Mange av utøverne må legge inn en formtopp for å klare kravet og sliter deretter med å legge inn en ny formtopp når mesterskapet kommer. Dette er sånn det bare blir med en del utøvere inn mot mesterskap og vanskelig å gjøre så mye med.

Samtidig er det nok litt med holdningen til noen av utøverne, slik jeg nevnte ovenfor. Man har 18-åringer som Marie-Therese Obst og Karsten Warholm, de unnskyldes i denne sammenhengen da de er så ung at de bare skal til mesterskapet for å lære. Men det er nok en del utøvere som kan lære av holdningen til Roald Frøskeland og spesielt Filip Ingebrigtsen. Sistnevnte hadde nest dårligst årsbeste i sitt forsøksheat, men målet hans var helt klart å komme seg videre og la opp løpet deretter. Det holdt ikke helt inn, men han var nære og viste hva en fryktløs innstilling kan gjøre med en.

Når det gjelder formtopping er dette den vanskeligste øvelsen når det gjelder treningsplanlegging. Her bør nok forbundet kunne gå inn og kvalitetssikre opplegg for å sørge for at utøverne er i best mulig form til de viktigste konkurransene. Noen dager stemmer det bare ikke, slik som Runa Skrove Falch. Dette kan skje selv de beste og er ikke så mye å gjøre noe med. Men forbundet bør nok til neste mesterskap være sikre på at litt flere nordmenn er i form, for et mesterskap er en ypperlig anledning til å perse i en del øvelser.

Samtidig kan en ikke forvente at norsk friidrett skal hevde seg i toppen av medaljestatistikken. Friidrett er en av verdens største idretter og alle kan drive med det. Vi har nok blitt litt blendet av prestasjonene på 90-tallet, samtidig som en del idrettsinteresserte nordmenn blir blendet av den norske gullfangsten i vinteridrettene, der konkurransen er en helt annen. Ser man på de fire nasjonene som topper medaljestatistikken er det de europeiske stormaktene Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Russland. Disse fire landene er blant de fem landene i Europa med størst innbyggertall, utopi å tro at Norge skal kunne hevde seg helt opp mot disse.

På medaljestatistikken er det faktisk bare to land, Kroatia og Estland, som har lavere innbyggertall enn Norge, som ligger foran oss. Nå skal ikke vårt lille befolkningsgrunnlag føre til at vi ikke har noen ambisjoner i mesterskap, men litt mer edruelig kan nok vi som fans være.

Idag startet et europamesterskap i en annen stor idrett, svømming. Svømmeforbundet kjører en knallhard linje når det gjelder uttak og den norske troppen består bare av fem svømmere, i tillegg til et par stupere. Norsk svømming har hatt flere gode år, så blir det spennende å se om også de får kritikk etter mesterskapet pga for dårlige prestasjoner og manglende medaljer.

Skadene:

Gang på gang i dette mesterskapet har en hørt utøvere snakke med Line Andersen om at sesongen har blitt hemmet av skader. Skal en bli god, spesielt i en så belastende idrett som friidrett, må en ligge helt opp mot skadegrensen. Det er ikke bare i norsk friidrett det er mange skader, men det finnes selvsagt grenser.

En rask titt på den norske troppen og jeg har talt opp at hele 37% av den opprinnelige norske troppen har slitt med skader eller sykdom iår. Hadde en tatt med fjoråret hadde nok tallet vært nærmere 50%. Dette er selvsagt et for høyt tall og viser noe av problemet med norsk friidrett. Utøverne får ikke kontinuitet i treningen og da er det vanskelig å prestere på toppnivå.

Litt av denne problematikken ble tatt opp ifjor og da fikk forbundet sterk kritikk av flere utøverne for manglende oppfølgning. Forbundet kan nok gjøre mer, men som Rodal uttaler kan skadeproblemene skyldes litt manglende trenerkompetanse. Nå er skadeproblematikken veldig sammensatt. Det er vel ingen norske trenere som er heltidsansatt, dermed må de trene utøverne på fritiden og dette går ut over oppfølgningen. Forbundet har ikke all verdens ressurser, og kan ikke sende ut fysio til alle treningsleirer og ha konkret oppfølgning av alle mesterskapsaktuelle utøvere. Også utøverne ta sin del av ansvaret, til syvende og sist er det utøveren som kjenner kroppen sin best.

Det vil alltid være noen skadde utøvere i en tropp på 40 stykker, men tallet bør ned fra 37% om norsk friidrett skal ha mål om å komme tilbake på 90-tallets høyder. Noe vi absolutt har gode forutsetninger til med det nivået det har vært i norsk juniorfriidrett de siste årene.

Oppsummering:

Alt i alt et litt skuffende EM for Norge sin del. Dette gjelder egentlig ikke antall medaljer, men at ikke flere klarer å heve seg til mesterskapet. Nå har mange fått denne EM-erfaringen og forhåpentligvis kan det føre til et par ekstra utøvere til VM neste år, og ikke minst flere medaljer i EM i Amsterdam i 2016 og tilslutt medaljer i Tokyo i 2020. For det er et så langt perspektiv en må ha i en så tøff idrett som friidrett.

Advertisements